En bjørn til besvær

Historien om Bjødnahiet i Vollbotn er fascinerende lesning. Legenden forteller at den foreløpig siste bjørnen som satte sine ben i Voss kommune ble skutt her i november 1890.

Gjennom 1880-årene hadde det årlig blitt funnet dyr som var drept av bjørn i Vossafjellene, og etter hvert fikk lokalbefolkningen nok. Høsten 1890 ble det satt sammen et jaktlag bestående av gårdbrukeren Olav J. Lid, den kommende bankdirektøren og ordføreren Olav Bjørgum, kunstmaleren Nils Bjørgum og farmasøyten A. Tischendorf. Jaktlaget hadde fått greie til at bjørnen hadde tilhold i en hule i Vollbotn, og ved hjelp av en bjørnehund klarte man å spore den opp.

Hulen gikk 15 meter inn i fjellet, og man antok at bjørnen lå skjult bak en jordkant. Selv om jaktlaget ikke kunne se den, gjorde bjørnehundens oppførsel dem helt sikre.

Hiet i fjellsiden

Bjørnen hadde nok en idé om at noe var på ferde, for den la labbene oppå jordvollen og tittet ut av åpningen. Jaktlaget løstnet flere skudd, men var usikre på om de hadde truffet målet. De ble enige om at en av dem måtte gå inn og undersøke, og etter en diskusjon var det ungkaren Nils Bjørgum som trakk det korteste strået. Nils gikk rolig inn i, rev en istapp fra huletaket og drev den i hodet på bjørnen. «Kor æ da, æ du dauo, eldo æ du ein skjælm», skrek han. Men bjørnen var død. To kuler hadde gått rett i hodet på den.

Historien høres utrolig ut, men ble gjenfortalt i Avisa Hordaland 22. november 1890. Sannhetsgehalten er nok derfor tilstedeværende.

Mitt møte med denne historien var faktisk gjennom en geocache. Team Halvorsen hadde lagt ut en cache i hiet i august 2013, og da jeg ble oppmerksom på den i juni 2014 var den fortsatt ikke logget av noen. Jeg øynet derfor muligheten for en First To Find.

Hiet

Første forsøk

Søndag 1. juni 2014 gjorde vi det første forsøket – hele storfamilien dro på tur. Vi startet ved Voll, gikk over broen og fortsatte videre oppover i terrenget. Turen til det idylliske Vollbotsvatnet gikk greit. På grunn av store snømasser fortsatte vi imidlertid videre langs sørøstsiden av vannet, i stedet for den anbefalte ruten langs sørvestsiden. Som en konsekvens ble vi tvunget til å krysse elven på et lite gunstig sted, og måtte derfor iverksette omfattende brobygging med rullesteiner. Men da jobben var gjort, klarte vi å forsere elven nesten tørrskodd. Vi fortsatte videre opp en snøfonn, men innså at vi måtte gi tapt da vi var omtrent 300 meter fra målet. Hellingen var for bratt, og snøen for råtten. Vi planla derfor å komme tilbake senere på sommeren, når snøen hadde smeltet.

Ting gikk dessverre ikke etter planen. Før vi rakk å komme oss opp på fjellet igjen, hadde Magaud og Kasibo blitt førstefinnere av Bjødnahiet. Siden FTF-motivasjonen nå var borte, ble turen utsatt akkurat lenge nok til at snøen plutselig lå der igjen. Dermed var det ikke annet å gjøre enn å utsette nok en gang – til året etter.

Da sommeren 2015 kom, hadde det oppstått et nytt problem. På grunn av mye nedbør i fjellet denne vinteren, hadde broen på Voll blitt fullstendig smadret. En ny bro var allerede under bygging, men når denne ville stå klar var høyst usikkert. Derfor hadde vi ikke noe annet valg enn å fortsette å vente.

Andre forsøk

Vi skriver 10. oktober 2015. Den nye broen på Voll er åpnet, snøen i fjellet er så og si borte, og været er strålende. Endelig har den perfekte dagen å finne Bjødnahiet på, kommet!

Mens hele storfamilien var med på det første forsøket, er det bare Erling og jeg som prøver oss denne lørdagsmorgenen. Vi starter litt over ti fra Voll, går over den flunkende nye broen og videre opp til Vollbotn. Denne gangen går vi til høyre for Vollbotsvatnet, og jobber oss deretter innover i terrenget. Erling har gjort godt forarbeid, og vi finner raskt ut hvor vi skal.

Vollbotn

Stiene er ikke akkurat velbrukte, men vi finner frem. Den siste kilometeren før vi når hiet, klatrer vi nesten 300 høydemeter oppover fjellsiden. Plutselig ser vi noe. Kan det være? Ja visst, der er hiet! Vi ser det alt på 300 meters avstand, og blir nesten andektige ved det imponerende synet. Hulen er langt mer markant enn vi hadde regnet med.

Den siste klatreetappen går i et jafs, og brått er vi fremme! Jeg ser en gul handlepose inne i hulen, og regner med at dette er cachen. Men dette viser seg å være en helt vanlig gjestebok for folk flest. Erling har heldigvis tatt med seg en kraftig lommelykt, og finkjemmer de indre delene av grotten. Men ingen cache er å finne. Har vi gått på en smell? Neida. Jeg drister meg til å lese cachens hint, og forstår øyeblikkelig hvor beholderen må ligge gjemt. Sekunder senere står vi med boksen i hendene våre.

På vei til Bjødnahiet

Etter at loggen er signert og boksen satt tilbake på plass, starter vi på returen. Vi synes ruten vi fulgte opp hit var vel bratt, så vi velger å fortsette videre oppover på fjellet i stedet for å klatre ned. Etter hvert flater det ut, og vi følger kammen vestover før vi setter kursen ned til vannet igjen.

Omtrent fire timer og førti minutter etter at vi startet, er vi tilbake ved utgangspunktet vårt. Vi har tilbakelagt en distanse på like over 14 kilometer, hvor vi har klatret nesten 900 høydemeter. For en tur! Den kommer ikke til å bli glemt med det første. Takk til Team Halvorsen for at dere ledet oss til dette spennende stedet.