Det er Askils siste dag hjemme før han skal begynne i barnehagen. Vi har hatt en rolig morgen i leiligheten, men litt før lunsj kommer poden inn i stuen med en sko i hver hånd. Han ser forventningsfullt opp på meg, med et blikk som kun betyr én ting. Jeg vil ut på tur, nå!

Hvor skal vi dra?

Og det er klart at vi skal ut på tur! Den siste uken har det vært vekslende vær, men nå ser det faktisk ut til at skydekket er i ferd med å sprekke opp. Vogn, mat og annet nødvendig ekspedisjonsutstyr trilles ned i bilen, og så setter vi kursen — men hvor? I dag har vi ikke noe klart definert mål, og veien blir til mens vi kjører.

Etter hvert havner vi på Lyngbø, hvor vi fortsetter opp Nipedalen. Vi parkerer ved Tennebekktjørna, et stort og idyllisk badevann. I dag er det ikke bading som frister oss, men turmulighetene i området. Askil tar plass i vognen, og så triller vi østover langs turstien rundt vannet.

Skattejakt med utfordringer

Jeg vet at det ligger en geocache langs ruten, og denne blir det selvfølgelig fristende å finne. Det er nemlig snakk om en spesiell letterboxcache, hvor de eksakte koordinatene til boksen ikke er oppgitt i vanlig forstand. I stedet må man lete seg frem til den endelige posisjonen ved å telle skritt eller lese analoge «skattekart». Letterboxing har eksistert siden 1800-tallet, og er på mange måter forløperen til dagens høyteknologiske variant.

Nå viser det seg raskt at det ikke er fullt så enkelt å finne frem som jeg hadde trodd. Etter å ha bommet grundig kartets målestokk, blir Askil og jeg stående å lete etter boksen på helt feil sted. Det kommer stadig turgåere forbi, og for ikke å vekke oppsikt må vi late som om vi står og leker ute i buskene langs grusveien. Askil passer på å fyre av noen svært avvæpnende og sjarmerende «hei!» hver gang noen passerer, og får stort sett brede smil i retur. Det gjør det hele litt mer tilforlatelig.

Etter å ha endevendt området i over en time uten å finne noe, begynner fadesen å gå opp for meg. Vi ruller tilbake i retning start, og finner cachen et par hundre meter fra parkeringsplassen. Både tilfredsstillende og irriterende på samme tid. Siden vi har vært ute en god stund allerede, vurderer jeg å trille tilbake til bilen og ta en tidlig ettermiddag. Men Askil virker sulten på mer. Derfor snur vi på hælen, og triller østover igjen.

Et vann, en foss og en lang bakke

Første delmål blir å gå rundt Tennebekktjørna. Men etter en kort pause ved en vakker foss innser jeg at dette er for lite ambisiøst. Vi fortsetter derfor videre gjennom Kanadaskogen, og triller ned den lange bakken til Spelhaugen - smertelig klar over at den samme bakken snart skal forseres motsatt vei.

Mens vi triller inn i selve Fyllingsdalen, bryter solen ordentlig igjennom og kan atter en gang friste med ordentlige sommertemperaturer. Derfor frister det å fortsette en liten sløyfe til. Tidligere i vår tok vi en rask og grei trilletur rundt Orrtuvannet og Lynghaugtjørna med Bergen og Hordaland Turlag, så hvorfor ikke gjenta suksessen?

Orrtuvannet og parken rundt er et vakkert område, og fungerer på mange måter som en oase i boligblokkørkenen i Fyllingsdalen. Det minner oss litt om Tveitevannet på Sletten, og ser ut til å være et like populært turmål også. På vår runde rundt Orrtuvannet treffer vi både hunder, ender, barnevogner, pensjonister og en enslig katt på en stein i vannkanten.

Lunsj på farten

Etter å ha trillet forbi et stort borettslag, er vi plutselig ved en annen oase — kjøpesenteret og midtpunktet i bydelen. Her provianterer vi litt sen lunsj, før turen fortsetter videre nordover. Vi kunne ha gått direkte tilbake til bilen herfra, men nå passer det så bra å fullføre det vi har begynt på.

Vi triller oss gjennom nok et stort borettslag, og kommer forbi Fyllingsdalen kirke. Dette bringer tilbake fire år gamle minner fra min eneste flytur fra Løvstakken. Da landet jeg nemlig på gresset utenfor denne kirken. Det var en fantastisk tur, og jeg håper jeg får flydd fra Løvstakken igjen snart.

Nå går vi videre nordover og rundt Lynghaugtjørna, før vi vender nesen mot Oasen igjen. Det slår meg at vi har vært vel lenge ute, så nå tar vi raskeste vei tilbake til Spelhaugen. Her venter også den lange, rette motbakken, men denne blir overvunnet uten de helt store problemene. Etter et flatt strekke er det bare en svingete nedoverbakke igjen. Vi ankommer parkeringsplassen circa to og en halv time etter at vi startet trilleturen. Ganske slitne men lykkelige, begge to.

En verdig pappapermfinale

I følge Google var turen vår 10,8 kilometer lang, og dette tror jeg må være trillerekord for oss. I løpet av turen rundet vi også tre forskjellige vann, nemlig Tennebekktjørna, Orrtuvannet og Lynghaugtjørna.

I morgen venter barnehagen på Askil, og en fantastisk pappapermisjon er over. Men vi skal selvfølgelig fortsette å gå turer, både med barnevogn og meis.

Turfakta

Dato: Mandag 4. august 2014
Turmål: Kanadaskogen, Fyllingsdalen
Turens lengde: 10,8 kilometer
Turens varighet: 2 timer og 30 minutter