Den glimrende boken Trilleturer i Bergen av Bent Sigmund Olsen og Jonas Rosenvold har gitt oss mye god inspirasjon hva angår turer med barnevogn. Den siste turen forfatterne skildrer i boken, går fra IKEA til den familievennlige Sætregården via Den Trondhjemske Postvei. Dette høres jo eksotisk og fint ut, og i dag er dagen kommet for å teste ut ruten.

Feil dag?

Skjønt, det går ikke lang tid før vi finner ut at vi kanskje ikke har valgt den beste dagen for denne turen. Få minutter etter at vi triller ut fra parkeringen på IKEA, blir jeg oppmerksom på de truende nimbostratusene som diskret glir inn fra vest. De har en kullsort og nesten skremmende farge, som kun kan bety én ting: Regn. Mye regn.

Og ganske riktig. Ti minutter senere kommer de første små dråpene, og i det vi runder den siste svingen før Dalsbygda regner det både hunder, katter og det som værre er. Jeg får det brått travelt med å kle inn barnevognen og en sovende Askil i regntrekket. Det har selvfølgelig blitt lagt sammen på vrangen etter forrige gangs bruk (før sommeren?), og de kraftige vindkastene gjør ikke saken enklere. Etter en hel del fikling kommer trekket likevel på plass. Askil våkner utrolig nok ikke.

«Det er ingen skam å snu», heter det i en velkjent fjellvettregel. Et annet uttrykk (som jeg mistenker for opprinnelig å ha vært et gammelt slagord for Helly Hansen) sier at «det finnes ikke dårlig vær, så lenge man har rette klær.» De er jo delvis motstridende, disse to uttrykkene. I dag er det klesuttrykket som vinner, selv om jeg er litt usikker på om turbuksen jeg har på meg vil holde vann. Vi fortsetter.

Postveien

Omtrent et kvarter ute i turen tar vi til venstre fra Dalavegen og inn på Den Trondhjemske Postvei. Da veien ble bygget mellom 1780 og 1804, var det franske prinsipp den dominerende byggemetoden. Idéen var at veiene skulle bygges så rette som mulig, noe som naturlig nok førte til lange, bratte bakker. Det er visuelt fint å se på, men den stigende pulsen min indikerer at veien er desto hardere å forsere med vogn. Treningseffekten er derimot ikke til å kimse av.

Vi passerer en grind, og innenfor treffer vi en gjeng med sauer på beite. Askil ville garantert satt pris på dette møtet, men han sover fortsatt søtt. Men vi skal jo samme veien ned igjen, så det byr seg flere sjanser. Ruten snor seg videre oppover langs åssiden, elegant og nesten snorrett. Vi triller forbi flere antikvariske steinbygninger, som alle ser ut til å være restaurerte. I følge trilleturboken er steinbuene lengst nede i dalen trolig sommerfjøs. Buene høyere oppe på fjellet er torvhus, hvor man oppbevarte brenntorv som ble hentet fra myrene i nærheten.

Det slår meg på et tidspunkt at det er litt uvirkelig å trille barnevogn på en vei som ble brukt til postdistribusjon allerede for flere hundre år siden. Datidens utsikt mot Åsane må ha vært ganske lik, men samtidig veldig forskjellig. Boligblokkene, kjøpesentrene og trafikkmaskinene var tross alt flere hundre å fra å bli bygget.

På toppen

Etter nesten 300 høydemeter når vi turens høyeste punkt. Nå flater veien ut, før den begynner å gå slakt nedover mot Sætregården. Gården har åpent for publikum hver søndag bortsett fra i juli, og kan friste med mange spennende aktiviteter for de minste. Når Askil og jeg har valgt å ta turen en regntung onsdag midt i sommerferien, kan vi derfor se langt etter hesteridning, vaffelspising og kaffedrikking. Det får vi ha tilgode til neste gang.

Været er fortsatt ustabilt, så nå snur vi på hælen og triller tilbake samme vei som vi kom fra. Askil har etter hvert våknet opp fra middagsluren, men det synes som om han fortår at det ikke er noe poeng i å bakse seg ut i drittværet. Han inntar derfor lunsjen under regntrekket i den rullende vognen, helt uten protester. Så er det også første gang det har vært nødvendig å iverksette et slikt tiltak i løpet av tre måneder med pappapermisjon.

Tilbake til utgangspunktet

På veien tilbake til IKEA rekker vi å plukke noen geocacher. Flere av dem har postveien som tema, og det passer jo bra i dag. Etter 300 høydemeter med nedstigning og et par kilometer med gange, er vi tilbake ved utgangspunktet - godt fornøyde etter en tur der vi virkelig fikk kjenne på elementene.

Til slutt skal det nevnes at vi glatt overså følgende setning i trilleturboken: «...vent helst til en dag det ikke blåser og regner.» Oops! Men turen var fin, den. Selv i regn og blåst.

Turfakta

Dato: Onsdag 30. juli 2014
Turmål: Sætregården, Åsane
Turens lengde: 7,6 kilometer (tur/retur)
Turens varighet: 2 timer og 30 minutter