Helt siden jeg gikk ut i pappapermisjon i slutten av april, har Askil og jeg hatt et fast rituale hver onsdag: Trilleturene med Bergen og Hordaland Turlag. Til nå har vi klart å komme oss ut hver eneste uke, uansett vær. (Rett skal være rett: Våren har vært den fineste i manns minne.) Men i dag ser det ut til at lykken vår har snudd.

Trommestikker på ruten

Mens vi sitter i bilen hører vi det: Lyden av hundrevis av små trommestikker på panser, rute og tak. Det er ikke til å ta feil av. Hagl. Små baller på størrelse med erter. I hvert fall riskorn. Deretter: Blitslys, smell og bang. Askil titter ut vinduet med en forskrekket, men likevel sindig mine — dette er en ny opplevelse for ham. Spennende. Han er lykkelig uvitende om at dagens ekspedisjon til Myrdalsvatnet henger i en tynn tråd.

Likevel kjører vi frem til oppmøtestedet i Totlandsveien. Her er det ikke en levende sjel å se, i hvert fall ingen med barnevogn. «Vi fikk i det minste sjekket om det var noen andre enn oss som hadde trosset været», sier jeg til gutten i baksetet over skulderen. Responsen uteblir. Skuffelsen er til å ta og føle på.

Frem og tilbake

Da vi er kommet halvveis hjem igjen, ser vi sprekkene i skydekket. Solstråler som treffer asfalten. Sommervarme i kupeen. Vi snur.

Også blir det tur likevel. Uten trillekompisene fra turlaget, riktig nok. I starten er det ganske grått og trist. Det trypper fra det tette løvverket mens vi triller oss innover langs vannet.

Vil himmelens sluser åpne seg på ny? Vi lar oss uansett ikke skremme.

Været tillater det ikke i dag, men på fine sommerdager er Myrdalsvatnet en flott badeplass. Da jeg var her forrige gang for godt over 20 år siden, var det nettopp for å bade. Jeg tenker at området er veldig annerledes enn jeg husker det — det er langt større og mer åpent. De store monstermastene, som går på kryss og tvers over dalen, hadde jeg også glemt. Akkurat det var like greit.

Skattejakt

På et tidspunkt slår det meg at det kanskje ligger noen cacher langs ruten. Etter at vi fant vår første boks på turen til Toftestallen, er barndommens skattejakter brått kommet tilbake på radaren. Også er det moro for Askil! Det vil i hvert fall bli det i løpet av et par år.

Jeg trekker frem mobilen og starter Geocaching-appen. Ganske riktig: Det ligger en boks et par hundre meter foran oss langs veien. Spenningen stiger plutselig flere hakk, og det samme gjør trilletempoet.

Etter litt leting bak en kolle finner vi en plastboks skjult i terrenget. Inne i denne ligger det et par små leker og en loggbok. Vi skriver oss inn i loggboken, tar en liten gaupefigur fra boksen og legger igjen en liten mus i plast. Suksess!

Bekker og mosegrodde trær

Turen fortsetter innover langst vannet, og det er stadig nye ting å se. Elver og små bekker som krysser stien under fine broer. Tett i tett med mosegrodde trær. Da vi starter på rutens lille motbakke, titter solen frem igjen for fullt. Etter ti minutters intensiv dytting, er vi på toppen.

Ikke bare er det en fin benk med bord her — noen har til og med satt frem blomster! Solen skinner, og utsikten er flott. Like ved rasteplassen er det også en gapahuk. Den får vi undersøke neste gang. Nå står spising og lek på programmet.

Askil kunne sikkert tenkt seg å bli værende her resten dagen, men etter en liten halvtime er tiden moden for å fortsette. Ruten fortsetter nå ned til Myrdalsvatnet igjen. Vi passerer en fin bro, og så er vi tilbake på den samme veien som tidligere. Herfra er det bare 12-15 minutters kjapp gange, så er vi ute igjen i hovedveien.

Dagens ekspedisjon ble et godt eksempel på at selv dager som i utgangspunktet ikke ser lovende ut, kan bli fine. Takk for turen!

Turfakta

Dato: Onsdag 11. juni 2014
Turmål: Myrdalsvatnet, Bergen
Turens lengde: 4,2 kilometer
Turens varighet: 1 time og 30 minutter